Christian MacDonald
Hobbyer og interesser
Så lenge jeg kan huske har jeg vært nysgjerrig på hvordan ting er sammensatt, og hatt et dypt ønske om å forstå hvorfor ting er slik de er. Som barn var yndlingsleken min LEGO, fordi man kunne bygge ting etter bruksanvisningen, men når man hadde gjort det, var det på tide å rive det fra hverandre igjen, og se hvilke andre ting jeg kunne bygge med de samme delene.
Litteratur
Denne tendensen førte til at jeg lærte meg selv å lese som fireåring, ved å følge med når foreldrene mine leste for meg, og på ett eller annet vis resonnere meg frem til hvilke bokstaver som hører til hvilke lyder. Dette har hjulpet meg til å utvikle en varig interesse for det å lese og skrive. Jeg har også blitt interessert i hvor ordene vi bruker kommer fra – å se sammenhengen mellom ord med felles opprinnelse gir meg en dypere forståelse av dem og hvordan de har blitt brukt. I senere år har det blitt mindre skjønnlitteratur og mer fokus på sakprosa, da det har vært viktig for jobb og utdanning. Likevel, fortellinger er ekstremt viktige for meg, og står sentralt i flere andre interessefelt.
Skrivekunst
På ungdomskolen begynte jeg å lære mer om sjanger og fortellerteknikk, og jeg innså at jeg likte å skrive stiler på skolen. Det var dessverre intet forhold mellom innsats og resultat karaktermessig, før jeg fikk min første sekser på min skriftlige avgangseksamen i Engelsk, fordi vi hadde en ekstern sensor. I løpet av videregående merket jeg at jeg hadde et håndlag med ord. I denne perioden oppdaget jeg mange gode forfattere jeg fortsatt liker den dag i dag, og dykket dypere i forståelsen av sjangerlære og kommunikasjon. Ikke bare var det skolestiler som skulle skrives, men siden jeg studerte medier & kommunikasjon fikk vi øve oss på å skrive artikler, restaurantmenyer, refleksjonsnotater, kortfilm-manus, lage storyboard og mange andre uttrykksformer. Etter videregående tok jeg et år på folkehøgskole hvor jeg hadde skriveverksted som valgfag. Her skrev jeg ganske mange korte tekster, og lærte å uttrykke egne tanker og følelser på en mer presis og livaktig måte. Siden den tid har jeg holdt interessen i live ved å skrive fortellinger i ny og ne, bli god til å ta notater, bidra i diskusjoner, påbegynt en fortelling som kanskje en dag kan bli en bok, og deltatt som forfatter i en interaktiv fortelling som dessverre be skrinlagt grunnet en personlig tragedie i teamet jeg var med i. Det å skrive er absolutt en av mine største gleder, men det beste er når jeg ser mine skriblerier skaper emosjonelle reaksjoner hos andre. Enten det er en god latter, eller å røre noen til tårer, eller hva det måtte være – de er de største komplimenter jeg får.
PC / Gaming
Foreldrene mine kjøpte etter mye uenighet en Nintendo konsoll til meg i 1991. Jeg var heldig nok til å oppleve Super Mario, Little Nemo the Dream Master, Megaman, Teenage Mutant Ninja Turtles – som jeg var innbitt fan av i en alder av tre år – Rockin’ Kats, Tetris, og en rekke andre klassikere tidlig i livet, og som den stolte eier av fire kontroller man kunne benytte samtidig, ble det noe sosialt over spillingen med de andre ungene i nabolaget. Spilletiden ble begrenset til en time om dagen, men når jeg ble eldre ble det nok i overkant mye. Etterhvert fikk vi oss en Windows 3.11 PC, etterfulgt av Windows 95, 98 og så videre. Det var ikke slik den gang at man kunne forvente at ting bare fungerte i den grad man kan nå. Det krevde en del prøving og feiling for å komme i mål til tider. Ønsket om å forstå hvordan ting er som de er, gjorde at jeg tilbrakte uttallige timer med prøving og feiling for å få ting til å fungere, og dette ble grobunn for det som skulle bli mitt levebrød – IKT. Spillingen har også påvirket skrivekunsten også, fra Metal Gear på playstation, til Diablo 2 tidlig i tenårene, til Portal 2, til The Secret World, og Divinity: Original Sin 2. Særlig de to sistnevnte er forfatterskap på høyt nivå, og jeg anbefaler dem til alle som verdsetter god skrivekunst.
Fotografi
Interessen for fortellinger, lesing og skriving styrte meg som nevnt inn på Medier & Kommunikasjon på videregående skole. Jeg fikk en interesse for mediedesign, fotografi, lyd og videoproduksjon. Jeg kjøpte meg et enkelt digitalt Sony Cyber-shot kamera i 2005, og har i dag et Nikon speilrefleks kamera og noen forskjellige kameraobjektiver, filtre og diverse annet utstyr. Kamerautstyr er viktig, men kan ikke erstatte kunnskap og ferdighet. I 2007 søkte jeg meg inn på folkehøgskole på fotolinje og lærte meg å fremkalle film i et mørkerom, og året etterpå begynte jeg på filmskole i Oslo. Av helsemessige årsaker droppet jeg ut, men interessen for film og foto har vedvart siden den tid. Jeg har for lengst rundet 10000 foto, noen har vært stilt ut, noen har blitt brukt som illustrasjonsfoto i andres arbeider, og noen pryder vegger som pynt.
Musikk
Sammen med litteratur, foto, film og spilling har jeg også alltid vært glad i musikk. Foreldrene mine hadde stadig musikk på stereoen – enten det var Vivaldi (som jeg visstnok skal ha beskrevet som en racer på fele), John Lee Hooker, eller The Chieftains for å nevne noe – og hanskerommet i bilen var fullt av Bruce Springsteen kassetter. Selv var jeg mest på soundtracket fra Jungeldyret Hugo, Smurfehits, og Kaptein Sabeltann i begynnelsen, og når jeg begynte på barneskolen var det listepop i ordets rette forstand – Topp 20 og Absolute Music cd-er var noe alle hørte på – inklusive meg som veslevoksen barneskoleelev. Fra siste halvdel av barneskolen ble jeg veldig interessert i hip hop, spesielt tekster med politiske budskap fascinerte meg veldig. Dette var musikk med meningsfylt innhold.
Det skulle ikke gå lenge før interessen for hip-hop visnet. Jeg kjente meg misfornøyd med hvordan tekstene ble formet rundt hvilke ord som rimer, og passer til en rytme som ofte var veldig enkel og uinteressant. Sjangeren ble preget mer og mer av gangster-rap, og det appellerte ikke til meg i det hele tatt. Samtidig ble jeg introdusert til punk for første gang, og her fant jeg en mer emosjonell og hardtslående kritikk av mange av de samme problemene i samfunnet. Kort tid etter dette skjedde 9/11 og sjangeren ble bare mer og mer relevant for min del. Jeg hadde vokst opp med Dylan, Creedence og Pink Floyd, så punken var nok en naturlig arvtaker sånn sett.
I løpet av ungdomskolen fikk jeg en stebror som introduserte meg for metal. Til å begynne med følte jeg det bare var et atonalt bråk, men det tok ikke lang tid før jeg begynte å forstå meg på det, og den dag i dag er det fortsatt min yndlingssjanger. Gjennom årene har jeg fått med meg en del konserter, og i 2019 dro jeg til England på Download-festivalen, som definitivt ble et minne for livet. Musikksmaken min er ganske bred, og jeg kan høre på det meste, men det er hos metal at hovedinteressen ligger, fordi den er så enormt variert. Jeg vil påstå det finnes noe for en hver smak der, uansett hva man liker å høre på.
For å forstå musikk bedre har jeg i senere år begynt å lære meg å spille gitar. Jeg er langt fra kompetent, men synes det er gøy å lære. Setter som regel av en time eller to om dagen, og har ingen illusjoner om å bli rockestjerne. Mest noe jeg gjør fordi jeg føler det er noe jeg skylder meg selv å lære, som en vitebegjærlig fyr med et godt forhold til musikk. Uansett – på samme måte som punk var en tematisk fortsettelse av protestrock fra mine foreldres ungdomstid, ble metal en utvidelse av punk for meg. På samme måte som hiphop ble for lyrisk kjedelig, ble punk musikalsk kjedelig, og metal hadde det beste av begge verdener for min del. Det er utrolig mange dyktige musikere innen metal, og samtidig mange utrolig dyktige tekstforfattere, som ofte har sterke meninger om samfunnet de også.
Politikk
Samfunnsspørsmål hadde alltid vært relevante hjemme, med foreldre fra en arbeiderklassebakgrunn som skulle ha med seg alle nyhetssendinger som eksisterte hver eneste dag, og ofte diskuterte verdensproblemer med venner og kjente over kaffe og sigaretter på kafèene på en regelmessig basis. Som de fleste andre trakk jeg til meg mange av deres verdier gjennom eksponering, og holder ved mye av dette tankegodset den dag i dag. Politisk har jeg ingen tilhørighet, da ingen av partiene representerer mine holdninger så godt at jeg assosierer meg med dem.
Humor
Det at jeg ikke er lojal mot noe bestemt parti kan nok også ha noe med min tidlige introduksjon til politisk satire. På denne tiden fulgte jeg slavisk med på Åpen Post med Bård og Harald, og Torsdagsklubben var ikke så mange årene frem i tid heller. Skråblikk og galgehumor hadde jeg blitt godt utrustet med hjemmefra, og jeg var ikke gamle gutten når jeg som trassig unge i baksetet på familiens Volvo sarkastisk lirte av meg etter jeg ikke hadde fått viljen min om ett eller annet “ja-ja, livet er herlig dere.” i det vi kjørte forbi en kirkegård.
Humoren ble også kraftig påvirket av britiske komi-legender som Rowan Atkinson (spesielt Blackadder), Monty Python-gjengen, My Family, og forfatter Terry Pratchett som bl.a. skrev Discworld bøkene. Jeg fikk også sansen for mange Amerikanske stand-up komikere etterhvert, som George Carlin, Louis CK, Doug Stanhope,Dave Chapelle, Norm McDonald, og Bill Hicks. Det tok litt lenger tid før jeg fikk øynene opp for Britisk stand-up, med navn som Frankie Boyle, Greg Davies,Sarah Millican, Aisling Bea, Jimmy Carr, og Dara O’Briain. Deretter har det blitt en hel del panelshow som QI, Would I Lie To You?, The Unbelievable Truth (radio), 8 Out of 10 Cats, og mye annet. Stamgjester på disse panelshowene har også vært min vei inn i en del sitcoms som f.eks Cuckoo, The Inbetweeners og Peep Show.
Alle tror de selv har en over gjennomsnittet god sans for humor, noe jeg synes er morsomt. Hva som får en til å le er veldig subjektivt og det er ingen fasit på dette. Selv liker jeg godt humor som er ganske mørk og dyster. Jeg mener alt kan være morsomt, i riktig sammenheng. Det er en kjent påstand at “Humor =Tragedie + Tid”, og det er nok mye sant i det, men hvor mye tid som skal til er en smakssak. Med dette sagt er det viktig å understreke at jeg ler av ganske mye forskjellig.
Mat & drikke
En annen interesse jeg absolutt setter høyt er mat og drikke. Jeg kunne sagt gastronomi, men det blir for blærete og pseudointellektuelt selv for meg. Jeg kom som sagt fra en arbeiderklassebakgrunn, og det var perioder med arbeidsledighet der vi hadde forholdsvis dårlig råd, men med to foreldre som lagde veldig mye mat fra bunnen av, og ofte hentet råvarene rett fra naturen – bestefar hadde åkre med poteter, gulrøtter og jordbær, han hadde frukt-trær med de beste morellene jeg har smakt noensinne, og jeg var mye med pappa ut for å fiske med ham og kameratene hans, og jeg var også mye ute med mor og bestemor for å sanke sopp og bær i skogen. Jeg satt alltid på kjøkkenet og enten så på matlagingen, eller hjalp til der det var mulig. Slik lærte jeg meg mye om matlaging og utviklet det som på høflig språk kalles “godt mat-vett”. Jeg begynte å lage mesteparten av måltidene hjemme tidlig i tenårene, og selv når jeg bodde for meg selv og hadde lange dager med jobb eller studier, tok jeg meg tid til å lage et skikkelig middagsmåltid. Uten å gå inn i noen detaljer så var ble det slutt mellom foreldrene mine, noe du kanskje har skjønt ettersom jeg nevnte en stebror – og det var noen turbulente tider hvor måltidene var rolige samlinger der alt var bra igjen i hvertfall en liten stund – et stabilt øye i orkanen for å bruke en trøtt metafor. Det har nok gjort at jeg assosierer måltider med mange av mine mer positive minner, og gir en trygg og god følelse, og at jeg den dag i dag synes det er noe koselig i å lage mat for andre.